Skapesperre

Jeg var jo i en så god steam. Malte nesten hver dag, skisset ideer i en notatbok, la planer. Satt kveldstimer bøyd over skrivebordet, konsentrert med å male innenfor blyantstrekene. Nye ideer poppet opp, tusen tanker om ting jeg kunne lage, og hvorfor strekker ikke tiden til.

Og så ble det plutselig tørke. Inspirasjonen forsvant. Den kreative flyten jeg var i, sildret hen til noen få vanndråper som til slutt fordampet, og så var det slutt. Jeg visste ikke hva jeg skulle tegne, eller hvorfor. Stirret bare på det blanke arket, der jeg fåfengt hadde tegnet opp noen streker og visket dem ut igjen, tegnet og visket ut. Hva var vitsen? Jeg er egentlig ikke god nok, uansett.

Skapesperre kommer over de fleste som driver på med kreative ting, enten du er amatør eller profesjonell, nybegynner eller erfaren. Ordene vil ikke komme, ingen farger frister, idébanken er tom. Du stirrer på et blankt ark eller en tom skjerm, et hvitt lerret eller kasser fulle av stoff, garn, verktøy og materialer, og aner ikke hvor du skal begynne, eller hvordan.

Det finnes mange gode råd for hvordan man skal komme over en sperre når man ønsker å skape, men ikke får det til. Forfattere og kunstnere, musikere og håndverkere rådes å ta en pause fra arbeidet, gå en tur, få nye impulser, bruke hjernen til noe helt annet. Sitte på kafé og se på folk. Gjøre husarbeid. Lære noe nytt.

Men hva gjør man når ingen pause nytter? Når man har fulgt alle rådene, tatt et avbrekk, fått nytt påfyll, gjort noe helt annet, sovet på det? Når man setter seg ved arbeidsplassen igjen, men sperren er der fremdeles.

Sånn har det vært for meg de siste månedene med tegning og maling. Jeg elsker å tegne, men det har vært omtrent umulig å få noe til.

Da har dette sitatet vært til stort hjelp:

Når alt kommer til alt, er det bare det som til slutt hjelper. Å kverne gjennom, å gå på. Noen ganger kan man bare ikke sitte og vente til den rette inspirasjonen kommer. Noen ganger må man bare lage noe stygt, og være fornøyd med det.

"Nå skal jeg male noe dritstygt", har jeg tenkt, og mentalt forsøkt å senke lista til ingenting. Som regel funker det. Som regel blir det stygt.

Men også det man er misfornøyd med, er viktig. Jeg har jo skapt noe, jeg har brukt evnene mine. Det har vært viktig trening.

Jeg skal fortsette å tegne dritstygge ting helt til det løsner.

– Kathrine