"Litt som den sangen" av Håvard J. Nilsen

Jeg har lenge syntes at dikt er fascinerende, men at det er få dikt som virkelig treffer den nerven i meg som skaper mening. Jeg har lenge følt meg dikterkunsten underlegen og uverdig, som om det var en hemmelig kode kun for innvidde. 

Plutselig, en gang i blant, har enkelte dikt truffet meg godt.

Jeg begynte å dikte litt selv, jeg ville så gjerne uttrykke meg på nye måter, men følte meg inkompetent. Likte å leke med ordene, utforske nyanser, se sammenhenger, skape rytme og mening og få kontakt med nytt liv.

Lyrikk handler ikke bare om å skrive, men bygge, file og pusse på ordene, forme små kunstverk som treffer sjelen min og din. 

Jeg har en kompis som har en kompis som skriver. I vår ga han ut bok med fortellinger i diktform. 

Jeg har aldri skrevet en bokanmeldelse, og jeg vet ikke om dette er en – jeg foretrekker heller ordet bok-opplevelse.

Bok-opplevelse

"Litt som den sangen" er den første (hele) diktsamlingen jeg har lest. 

"Litt som den sangen" er diktsamlingen for meg som ikke er så vant med dikt.  Jeg kjøpte boken, ga dikteren en sjanse, og leste den. 

Det var en milepæl – jeg har nå lest en hel bok med dikt og noe har endret seg.

Den ga meg appetitt til å lese mer lyrikk og til å skrive selv.

Tekstene i boken er hverdagslig grunne, noe som gjør dem enkle å kjenne seg igjen i, selv for den utrente. Samtidig er tekstene dype. For det ordinære har et dyp vi lett går glipp av når vi haster avgårde til det ekstraordinære. "Litt som den sangen" får oss til å stoppe opp og fange dypet.

Forfatter Håvard J. Nilsen hjelper oss til å fundere på samtaler, kaffekopper, sanger, pensumlitteratur, lesesalen, det som skjedde på kjøkkenet og dagdrømmene som drev avsted helt til de nådde andre planeter, og på alt som skjer mellom linjene. 

Det er dvelingen ved det ordinære jeg liker, for beskrivelsene av det dagligdagse blir en ekstraordinær andakt der jeg får desto større ærefrykt for livet – for Skaperen. Denne ærefrykten møter meg mellom linjene og treffer meg mellom knoklene, mens jeg blar gjennom, side for side med kvalitet.

Diktene bærer på en fortelling, og den mister vi ved å rive ut enkelt-sitat. Her er allikevel noen utdrag fra boken:

"lysene fra husene

de lysene var byen, og byen var veiene som vevde bydelene sammen"

"du ser meg stå der

møter blikket mitt i vinduet

sier ingenting

slipper ikke taket"

"og byen var lukten på U-Bahn-stasjonene og menneskene som satt og så litt brydd ut i luften på mens de forsøkte å unngå å se direkte på noen, eller som leste, jeg forsøkte å se hva uten selv å møte noens blikk, men klarte det ikke"'

"jeg våkner alltid av den lyden, men du sover trygt og stille, 

som om du puster i takt med huset"

"mens jeg ventet på trikken, satt jeg på en steintrapp utenfor en bygård og forsøkte å forestille meg et annet liv enn mitt eget

for eksempel han som gikk forbi meg med den mørke 

skuldervesken og hipsterskjegget og blikket rettet stivt forover

jeg kjente parfymen hans og forestilte meg en leilighet og et arbeidsrom, møbler og en stor LP-samling som fylte hele den ene veggen"

"mellom nettavisene, Facebook og halvskrevne e-poster kikket jeg ut på himmelen som var lys, vid langsom

over det som ikke kjentes som en by, men en skog av stein, glass og metall"

"alt føltes plutselig så fremmed, jeg ble redd og slapp hånden din mens noe kaldt spredte seg i meg

som om de mørke husene levde, og asfalten og gatelyktene, men ikke jeg"

Dette er min bokopplevelse, i hvert fall deler av den. En god opplevelse som er mer enn underholdning, og som gir dypere mening. Som gir appetitt. Noen livserfaringer åpner sansene og skjerper appetitten på livet. Å lese boken "Litt som den sangen" er en slik erfaring.

"Litt som den sangen" er ord som finner nye steder inni meg. Det kan hende de også finner nye steder inni deg.

Boken bør oppleves.

Den kan kjøpes her.