Sakte liv i tre punkter

Foto: @nikkiiwanderland

Tidligere i september holdt jeg et seminar om å leve sakte under NLM kvinnenettverks konferanse i Oslo. Det var stas! Spesielt gøy var det å snakke med folk etterpå og høre responsen deres. Noe av det som kom opp i samtalene, var de tre praktiske punkter jeg tok opp under seminaret. De tenkte jeg kunne være fint å dele her. Det er tre enkle, konkrete ting man kan gjøre for å leve litt saktere, uansett hvordan livet ellers ser ut. 

1. Puste med magen

Det er nesten banalt enkelt. Vi trenger jo ikke minnes på å puste. Men de fleste av oss er overflatepustere. Vi trekker luft så vidt ned i lungene, og ut igjen. Akkurat nok oksygen til å fungere. Mer rekker vi ikke når hverdagen er travel og vi bombarderes av inntrykk. Overflatepusting gir visstnok stive brystmuskler, skuldre, nakke og rygg. Hjernen og kroppen får ikke optimalt med oksygen over tid, og det har en direkte kobling med følelsen av indre uro og følelsen av slitenhet. 
Akkurat det siste synes jeg er veldig interessant. At for lite surstoff i blodet kan gjøre at man føler seg sliten og engstelig. 

Og så har jeg hørt at overflatepusting visstnok rammer mange kvinner, fordi vi vokser opp med et skjønnhetsideal om flat mage som gjør at vi ubevisst lærer oss å holde magen inne. Jo eldre jeg blir, jo mer tullete synes jeg sånt er. Hallo, tenk at du har en mage! Tenk at det finnes så utrolig mange forskjellige mager. Du har en mage å være stolt av, uansett hvordan den ser ut. 

Å puste med magen handler om å trekke pusten dypt slik at magen buler ut, holde i et par sekunder, og puste sakte ut like lenge som man pustet inn, mens magen trekker seg tilbake. (Ved overflatepusting trekker man derimot magen inn på innpust og slipper den ut på utpust.) 
Det er noe man kan gjøre midt i stresset, midt i hverdagen, på bussen, i bilen, på kontoret, mens man lager middag, på tur ute, i senga  – hvor som helst. 

Det er ikke så lett å trekke inn denne magen lenger :)

2. Å telle velsignelser

For meg er dette blitt en revolusjonerende handling, og noe jeg stadig snakker om og praktiserer. 
Det begynte da jeg ble utbrent og skulle finne tilbake til livet igjen. Jeg leste boka 1000 gifts av Ann Voskamp, der forfatteren blir utfordret på å finne tusen ting å være takknemlig for i hverdagen, og skrive dem ned etter hvert som de dukker opp. 

Det begynner ofte med de lette tingene, de man blir spontant glad for. Men etter hvert som blikket trenes opp, ser man flere og flere ting som gaver og velsignelser, ting som man frem til nå kanskje hadde tatt for gitt. Det er både den enkleste øvelsen man kan gjøre for å leve mer sakte og til stede, og også noe av det vanskeligste, for det er så lett å bare fokusere på det negative og å ta ting for gitt.

Hektisk liv handler noen ganger om at man ønsker mer enn man egentlig klarer å gape over. Det går an å brenne seg ut på å gjøre for mange gode ting også, når man eksisterer over evne. Flere muligheter, flere penger, flere eiendeler og flere aktiviteter betyr ikke nødvendigvis at livet blir bedre. Det finnes mye krutt i å feste blikket på det som allerede er, og begrense seg til det.  Det ligger mye sakte liv i det å ha færre valg. 

Å telle velsignelser hjelper en til å se at en allerede har mye å være takknemlig over, enten det er eiendeler, penger, muligheter eller aktiviteter. Kanskje trenger en ikke mer?

Til tross for vonde ting, lever vi i en fantastisk verden skapt av en enestående, kreativ Gud. ”Og Gud så at det var godt”, står det gjentatte ganger i skapelsesberetningen i Bibelen. Hverdagen vår, den kjipe hverdagen full av utfordringer, er også full av velsignelser og konkrete, små og store gaver fra Gud. Ser du dem? 

En interessant digresjon: Hvis du går inn på Instagram og søker opp emneknaggen "1000gifts", vil du få opp over 220 000 bilder, som tilsynelatende ikke har noen ting til felles. Det finnes overhodet ingen rød tråd, og det sier noe om bredden i hva man velge å se på som en gave. 

Når jeg er stressa, pleier jeg å stanse opp og telle 10 ting som jeg er takknemlig for i akkurat det øyeblikket. Det er supervanskelig – de første en og to tingene sitter langt inne. Men før jeg vet ordet av det, har jeg funnet 12, 13, 14 ting, og stressnivået har allerede senket seg betraktelig. 

3. Energiregnskap

Dette er et uttrykk som mannen min og jeg bruker, og som dukket opp i tiden da jeg ble utbrent for snart fem år siden. Kort fortalt handler det for eksempel om at når noen spør meg om jeg har lyst å være med på noe en fredag, må jeg kanskje takke nei fordi jeg har planer torsdag og lørdag. Det har vært opphav til en noe forvirrende respons: "Å ja! Jeg mente fredag." (Ja, jeg vet du sa fredag. Det er den dagen jeg ikke kan. Fordi jeg har planer torsdag og lørdag.)

Energiregnskap handler om å se hele livet under ett, ikke bare på det faktum at uka har sju dager og døgnet 24 timer. Jeg pleier å sammenligne det med økonomi: Man har kanskje ikke råd til ny TV og ny høstgarderobe dagen etter at man kommer hjem fra en tre uker lang sydenferie. Det er det samme med energi: Jeg har begrenset energi som menneske og trenger hvileskjær og pauserom. 

Et kjernepoeng i energiregnskap når det knyttes til sakte liv, er dette med å legitimere alenetid og saktetid i kalenderen. Dette kommer jeg til å skrive mer om i et senere blogginnlegg, men jeg  tar kortversjonen her. 

Når noen inviterer deg med på noe eller spør deg om å bidra på noe, hvor ubehagelig kan det ikke være å svare: ”Dessverre, det kan jeg ikke, for akkurat da skal jeg gjøre ingenting/akkurat da har jeg ikke lyst til å legge noen planer.” Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg synes i hvert fall det kan være en terskel å være så ærlig. 

Jeg tror det handler om at det bare er det sosiale som har legitimitet. En avtale er bare viktig hvis den involverer andre. Hvis den bare involverer meg selv, er det ingen avtale. Dette er noe av det som utfordrer meg aller mest. Å våge å være ærlig når jeg kjenner at jeg ikke har overskudd, eller når jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det overskuddet jeg har, på det. 

Vi er ofte så redde for å skuffe mennesker, og vi føler vi må ha en skikkelig god grunn til å si nei. 

Men når man våger å legitimere alenetid, kan det faktisk være til hjelp for andre mennesker. Du viser at du legitimerer alenetid for dem også. Mine næreste vennskap bærer preg av denne tilliten: Om jeg ikke vil treffes fordi jeg heller vil ligge hjemme på sofaen og lese en bok og hvile ut, er det full forståelse og aksept, for de kjenner hjertet mitt. 

En avtale med deg selv er en viktig avtale. Den har like mye verdi i kalenderen som en avtale der du forplikter deg til andre.


(Noen av disse tankene sto også på trykk i et intervju iTro-magasinet gjorde med meg tidligere i høst, du kan lese det her!)  
– Kathrine