Digital detox

Jeg skrev en oppdatering på Facebook og Instagram om at jeg tar et halvt års pause fra sosiale medier. Jeg slettet appene på mobilen min. Jeg gikk høyt ut og skrev: "Snakkes i 2019." Beslutningen var umiddelbar, og abstinensene har meldt seg allerede.

Var det lite veloverveid? Kanskje. 

Men jeg kjente at jeg trengte det. Jeg hadde begynt å bruke altfor mye tid på tankeløs scrolling, på å surfe gjennom spesielt disse to kanalene uten egentlig å involvere meg eller legge igjen spor. Jeg var blitt en passiv tilskuer til andre menneskers liv. Én ting er det å følge med på livet til folk man kjenner. Da holder man seg enkelt oppdatert. Noe annet er det når man følger folk man ikke kjenner. Jeg følger en del slike på Instagram, folk som deler fine bilder fra sin hverdag der for eksempel sakte liv har fokus. Plutselig havnet jeg i en rytme der jeg til enhver tid var oppdatert på høydepunktene til fremmede menneskers filtrerte hverdag.

Det kan høres ut som at jeg sitter pal med mobilen. Jeg gjør jo ikke det, faktisk tror jeg at jeg representerer gjennomsnittet. Men alle de små øyeblikkene med mobilsurfing i løpet av en dag baller virkelig på seg. Har du forsøkt å ta tiden noen gang? Hvor mye blir for eksempel tiden man surfer sosiale medier mens man:

– venter i kø 

– sitter på venterommet 

– sitter på do

– lander i sofaen etter en arbeidsdag/etter at ungene er lagt

– scroller i senga før leggetid 

– scroller i senga før man står opp 

– mens man venter på at pastavannet/risen/gryta skal koke

– mens man venter på noen til et avtalt møte 

– på kollektivtransport
– i kjedelige øyeblikk

La det være sagt: Dette er ikke en moraliserende pekefinger. Folk får gjøre hva de vil. Om du elsker å surfe sosiale medier og får mye ut av det: så flott!

Selv kjente jeg at jeg trengte en pause. Det er to grunner til at jeg setter på pauseknappen i et helt halvt år: 

1. Det er resten av permisjonen min. Jeg har ikke lyst til å bruke den på Instagram og Facebook, men på alle de små øyeblikkene hjemme sammen med Rose.
Jeg har allerede koblet av hjernen fra jobb og andre avanserte ting (hallo, ammetåke!), og muligheten til å koble av fra sosiale medier er en sjanse jeg griper mens jeg kan. 

2. Jeg har lyst til å se hva det gjør med meg. Hvordan relaterer jeg nå til mennesker, for eksempel? Jeg har allerede støtt på et par utfordringer, som at jeg ikke lenger har Facebook til å minne meg på når folk har bursdag. Gratulasjoner kan ikke lenger gå på autopilot. Og hvis jeg vil vite hva som foregår i livet til folk jeg kjenner og er glad i, da må jeg finne alternative måter å koble med dem på: ringe, sende melding, treffe dem. Dette er noe som utfordrer meg veldig – men som også bærer med seg et enormt potensiale for å komme tettere på mennesker. (Kanskje du kjenner deg igjen: Du møter en bekjent på et eller annet arrangement eller tilstelning. I stedet for en ti minutter prat der dere oppdaterer hverandre på livets hendelser i det siste, strander den delen av samtalen ganske kjapt med: "Ja, jeg er jo oppdatert på livet ditt. Facebook vettu, røper alt." Men stemmer det?)

Hva skjer med tiden min og fokuset mitt når jeg ikke lenger surfer på mobilen? Det skal jeg utforske.

Og kanskje blir det mer rom til å oppdatere denne bloggen, for eksempel.