Radikal ro: Kathrine skriver bok

Det var egentlig ikke planen i det hele tatt. Det holder med én forfatter i familien, tenkte jeg. Jeg er fornøyd med å være i kulissene.
Men så begynte jeg å snakke med andre om det å leve sakte. Holdt et seminar på en konferanse. Snakket om det på en podcast. Så kom en journalist på døra og ville skrive sak om det. Det er så mange mennesker som er slitne. Går det an å leve på en annen måte? 
Jeg søkte og fikk arbeidsstipend fra NFFO, og da var det gjort. Et sånt stipend forplikter.

Men det er ikke den forpliktelsen som motiverer meg til å skrive bok. Det er ordene fra ulike mennesker jeg har hatt løse samtaler med om temaet gjennom flere år, som sier:

Jeg skulle ønske jeg kunne ha en roligere hverdag, men det føles umulig. 
Hadde jeg vært rik, skulle jeg gjerne tatt livet mer med ro. 
Jeg er så sliten, og jeg er så lei av å snakke om hvor sliten jeg er. 
Er dette alt? Skal vi stresse oss gjennom livet til vi dør og kommer til himmelen? 

Når jeg skriver, skriver jeg til hun som er helt utslitt og føler at den ene dagen bare tar den andre i forpliktelser og mas, i bekymringer og tidsfrister. Jeg skriver til han som en lørdag på hytta satt og kikket utover den blikkstille fjorden og kjente på en dyp tilfredshet han lengter etter å kjenne på også i hverdagen. Jeg skriver til alle de som har vært modige nok til å ta noen radikale valg i et prestasjonssamfunn, men som savner en stemme som sier: "Du er ikke alene", og som maler et bilde til inspirasjon og oppmuntring. Jeg skriver til deg som har lyst til å leve dette ene livet godt.

Prosjektet heter Radikal ro. En bok om å leve sakte. Og selv om jeg jobber med andre menneskers manus hver eneste dag i arbeidstiden, kan jeg med hånden på hjertet si at å skrive selv er noe av det mest personlige og sårbare jeg har gjort. Mye fordi jeg tar utgangspunkt i min egen historie om å bli utbrent, men også fordi det å skrive rett fra hjertet og ned på papiret, er å utlevere seg selv litt. Men det er jo det vi trenger, ikke sant? At vi viser sårbarhet, ærlighet, feiltrinn i livet, lengsler og drømmer. For det er slike ting som binder oss mennesker sammen.

Går det an å leve hverdagene med en grunnleggende ro selv om man har familie og jobb og ansvar? Går det an å kjenne på overskudd en vanlig tirsdag ettermiddag, selv om det er lenge til helg? Går det an å oppleve øyeblikk så vakre at de tar pusten fra oss midt i en ellers vanlig uke? Går det an å finne dyp mening og tilfredshet midt i hverdagens plikter og oppgaver? Går det an å oppleve at ordinære dager innimellom kjennes fullkomment vakre, og at vi i øyeblikk her og der glimter noe som er hellig?
Jeg tror det. Men det forutsetter at vi gir avkall på noe. Kutter ned. Noe må ut. Kanskje er det akkurat det vi trenger.

Så da blir det bok, da. Jeg skriver den boken jeg skulle ønske fantes da jeg begynte å tenke på om det går an å leve livet i et annet slags tempo. Det er et veikart, om du vil, men det viser ikke strake veien å gå. Du har en jobb å gjøre selv, runder å gå, ting å si nei til, en kalender å skape luft i. Men det er verdt det. Underveis får du inspirasjon til å gjøre det jeg tenker er de to viktigste tingene man kan gjøre: Være der føttene er, og telle velsignelser. Ut av tilstedeværelse og takknemlighet skjer det noe magisk med den hverdagen vi før tok for gitt.