Fem prosents virkelighet

Instagram er mitt favorittsted i sosiale medier. Jeg lar meg ofte inspirere av det andre mennesker legger ut, spesielt alle som fokuserer på det å leve sakte, enkelt og ærlig. Men jeg er veldig selektiv med hvem jeg faktisk følger. I løpet av noen minutter har jeg kanskje fôret hjernen min med glimt av flere titalls menneskers liv, og hvis jeg glemmer meg ut, kan det være lett å gå i den fella og tro at det er slik livet deres ser ut. At det er slik livet er, og at det er så mye finere enn mitt.

Fytti så vakre mange av bildene er. Fytti så inspirerende. Nå vil jeg også ha lysegrå linduk og  granbar på veggen. Jeg vil også brygge kaffe på Chemex, selv om kaffen på bildet helt sikkert er blitt kald allerede – bare fordi det ser så fint ut.

Dette er en tanke som har presset seg frem i hjertet mitt de siste dagene, viktige ord til meg selv og til andre: Bildene er først og fremst inspirasjon, ikke nødvendigvis reell virkelighet. Noen har dandert bildet slik, valgt ut elementer, planlagt bakgrunnen, justert på lyset og lagt på et filter. Øyeblikket i seg selv kan være ekte nok, men det er ofte ikke et nøyaktig stillbilde av virkeligheten. Det er ikke slik livet er.

Det gjelder ikke minst sakte liv, eller slow living. Mange av de jeg følger som lever livet i et sakte tempo, har fantastiske bilder på Instagram. Men dette er noe jeg kjenner så sterkt for å understreke: Livet er det som faktisk leves utenfor sosiale medier. Bildene på Instagram er prikken over i-en, pynten på kaka, toppen av et isfjell som ser helt annerledes ut under vann. Jeg tenker at det vi ser folk legge ut av bilder, er 5 %, kremen av kremen. Og den kremen kan være god, den. Jeg trenger den kremen for å bli inspirert. Men kremen bygger ikke muskler.

For det er de resterende 95 % som er de virkelig spennende. Det er der kruttet er. Det er det ordentlige livet, det som ikke fanges opp i en kvadratisk digital rute med emneknagger fordi det er for mange enslige sokker, hybelkaniner, middagsrester og uferdige ting involvert. Lysforholdene er for dårlige; det er blitt kveld allerede og dessuten glemte jeg å ta bilde.

Jeg lar meg inspirere av den femprosenten jeg ser på Instagram, det er som godteri for øyet og påfyll på inspirasjonstanken. Men det sakte liv i praksis, de nittifem prosentene som består av spennende, rolige, fantastiske, kreative, hjertelige, minneskapende, estetiske, smilfremkallende, varmende, perfekte upefekte øyeblikk vi lever når vi kjenner at vi klarer å roe ned, senke pulsen og nyte livet, det fanges aldri opp på Instagram. Sakte liv med perfekt puls og sjelesang er når jeg glemmer å ta bilde. Jeg kan naturligvis finne frem mobilen og ta et bilde, men det bildet vil aldri bli mer enn en ettertanke, et referat fra et øyeblikk jeg aldri får igjen. Og slik skal det være.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med disse tankene. Jeg tror kanskje det var en snøball som begynte å rulle da jeg hørte ei som sukket oppgitt over hvordan det sakte liv virket så hvitt, så rent og ryddig og moderne og eksklusivt og ... uoppnåelig. Som om sakte liv var enda et uoppnåelig ideal. Sånt får jeg vondt i hjertet av.
Vi ser nydelige bilder og tror at sakte liv handler om å eie ni ting og bare spise økologisk mat. Men sakte liv er hva du gjør det til. Det er å både gjøre mindre og gjøre mer. Mindre av det som koster for mye, og mer av det som føles som en gave.