Pinse

Hva skal vi med pinse?


Gaver, ild og fellesskap
Hva betyr pinse for oss i dag? Er pinse til for at vi skal riste, rope, le ­– for at vi skal bli momentant helbredet og oppleve det mirakelet vi så sårt trengte? For noen er pinse det – andre opplever det ikke sånn. Noen mennesker forteller om de mest ekstraordinære erfaringer med pinse-Ånden. Opplevelsen kjennes gripende i kroppen og er emosjonelt så revolusjonerende at de ønsker å dele det med alle, men vet ikke om de tør. Pinsens gaver angår våre ordinære liv, selv når følelsene uteblir. Men ikke se ned på de som føler sterkt, reduser ikke det de har. Finn din egen rytme. Ånden fra første pinsedag hjelper oss til å elske nesten og elske alt det skapte. Pinsen er kreativ, ikke statisk, den er pulserende og full av liv. Som Gud.
Pinse er mer, handler om fellesskap som holder, om enhet, visdom, om å se veien og å motta kraft til å gå den, skritt for skritt. Ikke som enkelttroende, men som fellesskap. Hensikten med pinse er hjelpe oss til å mestre dette livet og til å istandsette oss for det evige. Ikke en fetisj for de få, men pinse for alle.
Når jeg tenker på pinse, tenker jeg på rare ting som tunger av ild og overnaturlige språklige evner, drømmer, syner og profetier. Profetene, eksentrikerne som hørte fra Gud, hvor er de? Nå kan alle profetere.
Ildtunger blir for mange for fjernt, men fellesskap er nært.
Mange aner fortsatt ikke hva pinse er, selv om den kommer om igjen og om igjen, 48 dager etter at påskeferien er over. Hvert år. Vi har som de første kristne all grunn til å fortelle om det vi har sett og hørt, feire kirkas bursdag og gjøre pinsen kjent.
Pinse minner oss om å ta tid til hverandre, selv om det er vår. Ikke ta fellesskapet for gitt, men vær takknemlig og bevisst.

Jeg har bursdag 11. mai, den travleste tiden i året. Det er vår og alt skal skje på én gang, både i naturen, hjemme, på skole og på jobb. Så mange ting må forberedes før sommerens frihet, at vi går glipp av våren. Som voksen tar jeg meg selv ofte i å tenke – hva er vitsen med å feire bursdagen min? Folk har ikke tid uansett, og jeg har ikke tid til å forberede noe, det er jo så travelt med alt mulig.

Jeg hørte et klokt menneske si, og det er noe jeg minner meg selv på hver mai: Det er viktig å ikke glemme å gjøre stas på seg selv, du skal feires, samme hvor gammel du er.

I pinsen, 49 dager etter vi skrev, “Han er oppstanden”på facebook, er det kirkens fødselsdag. Det var i pinsen alt startet, at våre liv ble katedraler for Gud. Det er verdt å feire, men hvordan? Om ikke annet kan vi si til hverandre. ”God pinse, jeg setter pris på deg og fellesskapet. Jeg tar deg ikke for gitt”.

Pinse er kirkens start – Ånden tiltredelse på jorden. Han skaper i oss, og gjennom oss. Menigheten er ikke en klubb for spesielt interesserte, men for mennesker Gud elsker. 

Pinsen viser oss hvordan språkbarrierer brytes for at alle skal kunne forstå og ta del. Kirken er født sånn, og det er i dens vesen å bryte grenser. For Guds omsorg finner alltid en vei når den siver gjennom og forbi de lengste, bredeste og dypeste murene. Dette er Jesu stil, han som startet kirken, han som trosser avstander av brutte forventninger, sorg over tapt liv, skral helse, misunnelse og avmakt, med kjærlighet.

For pinse handler ikke om meg, den handler om oss – fellesskapet. 

Vi glemmer lett pinsen fordi den oppleves så abstrakt. Tunger av ild angår ikke oss, det er uinteressant. Det finnes ingen konkrete objekter som kors og krybbe. Hvem vil vel ha tunger av ild på hodet? Det er absurd.En fødselsdag innebærer selvfølgelig gaver. I pinsen er gavene vanskelige å få øye på – i flytende form, gjerne usynlige – men ikke mindre viktige. Pinsens gaver er gode gaver, ikke bare de hyggelige gavene vi vil ha, men også de gavene vi trenger. Både til trøst og formaning. 

Pinseilden, slik den blir så levende beskrevet i Det nye testamente, handler om et skille i verdenshistorien, om hvordan Gud møter mennesker på en helt ny måte. Nå er ikke lenger Ånden forbeholdt noen få utvalgte, den kommer nær til alle. Menneskers møter med Ånden er ikke nødvendigvis synlige for andre, selv om vi kan merke godheten som en krusning i overflaten.

Min egen pinseopplevelse

Det viktigste var kjærligheten. Den holder meg gående, lærte meg å elske meg selv først, så andre. Jeg som pleide sovne av å lese bøker, fikk leselyst. Ånden beveget meg fra et slapt håndtrykk og nedslåtte øyne til et fast grep og møtende blikk. Man kunne se krusninger i overflaten, noe var nytt der inne. Jeg hadde min egen personlige pinseopplevelse da jeg var 17 år. Jeg opplevde uforklarlige følelsesmessige rare ting, for eksempel at hele kroppen min ristet. Jeg opplevde også et ekstremt behag – Guds kjærlighet fra topp til tå. Ingen skal få ta den opplevelsen fra meg – det fine er at ingen ønsker det. Ikke som jeg har registrert. Jeg tror folk setter pris på at jeg deler opplevelsen – og at du deler det du har opplevd eller dine tanker om pinse.

– Hans Eskil