Vi skal ikke alle være Gro

For tiden går det et spennende program på NRK på søndager, "Vi som styrte landet", en måltidssamtale mellom alle nålevende, tidligere (og nåværende) statsministere i Norge. Jeg vet ikke om det bare kan tilskrives hormoner, men så langt har jeg sippet meg gjennom de to første episodene. Spesielt den første om Gro Harlem Brundtland gjorde inntrykk. Det var sterkt å høre tankene hennes om hvordan hun banet vei for kvinner i politikken, hva hun oppnådde i sin regjeringstid og hvordan det var da sønnen tok selvmord.

Ofte når jeg snakker om dette med å leve sakte liv, dreier samtalen seg inn på det å senke ambisjonsnivået. Vi gaper over for mye og sliter oss ut. Sakte liv er en motsats, en måte å ta tilbake det gode i livet på, pleier jeg å si. Det handler om å skru ned tempoet og være til stede.

Hvordan ser det ut i møte med mennesker som Gro? Som statsminister levde hun virkelig for en hensikt større enn seg selv. Hun ofret mye for å gjøre det lettere for de som kom etter. Som hun selv sier, på spørsmål om hun føler hun har levd et godt liv:

"Godt liv kan man ikke kalle det. Et slitsomt liv. Et spennende liv. Givende. Men et godt liv, det forbinder de fleste mennesker med at man har mer tid for seg selv, og mer fri. Litt mer normale ferier, og litt mer god nattesøvn bestandig. Det er vel et godt liv, da."

I et slikt perspektiv, ligner sakte liv mest på en egotripp? Det fikk meg til å tenke. Hva handler alt dette egentlig om?

Så kom jeg på en samtale jeg hadde tidligere i høst med broren min, som er arkitekt. Han ofrer mye for karrieren, men oppnår også mye. Han kjenner seg ikke igjen i mine beskrivelser av behovet for å leve sakte liv. Budskapet blir ikke interessant. For hvor passer ambisjoner inn?
Går det an å være ambisiøs og leve sakte liv? 

Jeg har grublet litt på dette. Er jeg egoistisk som setter grenser – begrensninger – i hverdagen slik at jeg kan "ha mer tid for meg selv, og mer fri", som Gro kaller et godt liv? Er jeg lat?

Da jeg ble utbrent og sykmeldt for fem år siden, var det en stor sorg å innse at jeg ikke var så ambisiøs som jeg alltid har trodd. Frem til da hadde jeg fylt livet mitt med aktiviteter og planer, strategier og store drømmer. Og så innså jeg at den innsatsen som kreves for å nå de store drømmene, den har jeg ikke i meg. Det vil si: jeg har den i meg om jeg virkelig vil, men det jeg da blir nødt til å ofre, er jeg ikke lenger villig til å ofre.
Etter hvert gikk sorgen over til enorm lettelse. Det var som å bli fritatt en enorm bør. Jeg kunne puste.

Nylig hørte jeg noe på podcasten "Slow Home" som gjorde at et par brikker falt på plass. Podcastverten Brooke McCalary siterer forfatteren Erin Loechner på at sakte liv handler om å "caring more and caring less": Om å bry seg mer om de tingene man bryr seg om, og mindre om de tingene man ikke bryr seg om.

Der tror jeg kanskje vi er inne på noe. Når jeg møter folk som sier at de trenger å høre et budskap om å leve saktere, så handler det kanskje om at de i altfor lang tid har brydd seg for mye om det de egentlig ikke bryr seg om, og altfor lite om det de faktisk bryr seg om. Om det som gjør godt og føles meningsfullt.

Sånn sett, når jeg snakker om det å leve saktere, snakker jeg kanskje mest til de som lever livet i en helt annen rytme enn de føler seg skapt til og ment å leve i. Kanskje er det derfor budskapet ikke treffer broren min: For selv om han lever et hektisk liv, er det liv fylt av de tingene han virkelig bryr seg om og som gir ham dyp mening og tilfredsstillelse.

Og kanskje var det slik for Gro, også. Hun kunne har trukket seg fra statsministervervet (noe hun senere også gjorde) for å leve et roligere liv. Men hun valgte å stå i den tøffe hverdagen og hektiske tempoet, over mange år, fordi hun fylte dagene og brukte kreftene på det som var viktigst for henne.

En av de store mytene om sakte liv er at det betyr at dagene alltid skal være rolige. Jeg tror heller det handler om at flere dager må være rolige for å gjøre rom for de mer hektiske, og for å opprettholde margin i livet. Det handler om vekslinger og rytme, om noe som er bærekraftig i lengden. Og så tror jeg det handler om å bry seg mer om det man virkelig bryr seg om, og mindre om det man ikke bryr seg om.

Spørsmålet om det er rom for ambisjoner i sakte liv, handler kanskje – til et visst punkt – mest om hva man er ambisiøs på, og hva man er villig til å ofre.

Selv om jeg lever livet i et annet tempo enn før, har jeg fremdeles mange ambisjoner og drømmer. De ser bare annerledes ut nå enn de gjorde før. Jeg bryr meg mer om å være til stede i livet her og nå, å kjenne på overskudd og takknemlighet, å har rom og tid til å bearbeide ting mer. Jeg bryr meg om å skape rom til å bare være, uten å gjøre, eller til å gjøre ting som ikke først og fremst er en oppgave for å nå et delmål, men som har en slags egenverdi.

Jeg har fremdeles store drømmer, ting jeg har lyst til å gjøre i livet, mål jeg har lyst til å realisere. Men det er kanskje mål som er mer oppnåelige innenfor det tempoet jeg ønsker å leve. Jeg vet med meg selv at jeg aldri ville klart å nå mål som krevde at jeg ofret nattesøvnen, familien, overskuddet og sjelefreden i hverdagen, for da ville jeg ikke vært trofast mot meg selv. Og jeg tror ikke jeg ville vært et godt medmenneske for andre.

Vi kan ikke alle være Gro. Og godt er det. Jeg tror mennesker som Gro er det viktige unntaket. Noen mennesker er skapt for noe annet. Noen er skapt med en annen slags kapasitet. Å bry seg mer om det de bryr seg mest om, kan for dem innebære å ofre ting mange andre ikke ville har ofret, som "mer tid for seg selv, mer fri og god nattesøvn". Jeg er glad for at det finnes mennesker som Gro. Og så er jeg glad jeg slipper å være henne.