En gyllen tid

Vi er i starten av den travle småbarnsfasen av livet. Rose har nettopp lært seg å gå, og hun har et av hav ting foran seg hun skal lære, og stadig nye og sterkere følelser å navigere. Som fulltidsarbeidende foreldre med ansvar for hus og hjem, er veien til tidsklemma kort. Hverdagen krever nøye planlegging for at vi skal ha det godt, med stadige samtaler om hvor vi er for å justere kursen.
Det er lett å glemme midt oppi denne rushtiden av livet, men nå er de gode dagene. Ikke nødvendigvis fordi vi har barn, men fordi det er nå vi lever. Når livet er hektisk og det skjer mange ting, er det så lett å havne i et spor der dagene bare handler om logistikk og negative følelser, praktiske hensyn og umiddelbare bekymringer.

Men nå er de gylne dagene. Det er denne tiden vi vil se tilbake på med et mykt, nostalgisk blikk og varme i hjertet. Det er klart vi vil skjønnmale. Hjernen fortrenger nattevåk og krangler, koloniene av rot og hybelkaniner og den evige sirkelen av oppvask, klesvask, husvask, huslån og regninger, og kontinuerlige beslutninger om hva skal vi ha til middag. De tingene det er så lett å bare ha fokus på nå. 

Det er en vanskelig øvelse, men den er viktig. Å øve seg i å nyte og verdsette her og nå, spesielt når man føler man ikke har tid eller overskudd til det. Midt i innspurten på masteroppgaven. I kaoset mellom salg av ett hjem og kjøp av et annet; når halve livet er pakket ned i flytteesker. Mens man venter på den rette. Mens man lengter etter barn. I tidsklemma, under tidspress, i dagene som renner av gårde.

Men dette går det jo også an å få FOMO av. Noe er helt feil når vi anstrenger oss for å krampenyte øyeblikket. Likevel, det kan være så enkelt som å stoppe opp og si det høyt: "Nå. Her." og legge merke til hva som foregår akkurat nå, rundt middagsbordet, på kjøkkenet, på vei hjem fra jobb, søvnløs midt på natta, i farta. Nå er nå. Det vi lengtet etter, det vi vil se tilbake på med nostalgi, det er nå. Takk for rotet. Takk for kaos. Takk for denne sesongen av livet.


Gretchen Rubin oppsummerer det så fint i boken Happier at Home (min oversettelse):

"En kveld, idet noen venner og jeg var i ferd med å avslutte en samling i leseringen vår, sa jeg: 'I det siste har jeg kjent meg nostalgisk. Barna vokser opp så fort. Det er en klisjé, men det er sant.'
'Jeg vet akkurat hva du mener', sa en av de andre. 'Hver gang jeg blir oppgitt over alt rotet som henger på kjøleskapsdøren, eller over barnevognen som tar opp hele gulvet i gangen, minner jeg meg selv om at dette er de gode, gamle dagene.'
'Ja', sa jeg. 'Det er nå vi skal nyte dem.'
Da jeg gikk inn bygården vår, tenkte jeg enda en gang på hvor mye jeg ønsket å gjøre hjemmet vårt til en trygg havn preget av komfort, varme og nærhet. Vi befant oss i livets rushtid, alt raste av gårde og hver dag føltes så tettpakket – desto viktigere å huske på å sakke farten, være tålmodig, huske å ta bilder og å leke gjemsel.'

 Dette er de gode, gamle dagene. Det er tid nok. Det koster så lite å dvele ved øyeblikket, nyte, takke.