Gå og legg deg


Det hadde vært en av de dagene. Våknet til et rotete hus med gårsdagens klesvask fremdeles i vaskemaskinen og benken full av skitne tallerkener med inntørkede matrester og stabler med gryter. Rett på en arbeidsdag som ble litt for travel, etterfulgt av skrekk-kabinettet, aka ettermiddagens lave blodsukker, grinete barn, manglende middag på bordet og generelt oppbrukt batteri. Pynten på kaka var ei lita jente som hylgrein seg gjennom legging og nektet å sove.

Da freden endelig senket seg, var jeg så sliten at det eneste jeg orket, var en random, hjernedød serie på Netflix samtidig som jeg scrollet åndsfraværende på mobilen uten egentlig å forholde meg til det som dukket opp på noen av skjermene. Så kom jeg på klesvasken fra i går, som fremdeles lå i maskinen, og at jeg i en slags husmoderlig iver hadde tatt av sengetøyet i morges, med plan om å legge på igjen før kvelden kom. Det var altså nå.

Da kom tårene, disse jeg-er-så-sliten-at-jeg-vet-ikke-hvor-jeg-skal-gjøre-av-meg-tårene. Og så føler jeg meg dust, for hvem gråter over en slitsom dag som egentlig ikke rommet noen katastrofer eller tragedier av noe slag. Faktisk har jeg omtrent bare gode ting å være takknemlig for.

Men hvor ble dagen av? Det er så mange ting jeg egentlig har lyst til å gjøre, ting som får meg til å føle meg som en person, men jeg har ingen krefter igjen.

Kanskje du også har hatt sånne dager? Du er defintivt ikke alene.

Jeg vurderer å bare gå og legge meg. Men det føles som et nederlag, selv om det å sove kanskje er det jeg trenger aller mest. Det føles som å gi opp, kaste inn håndkleet, svikte. Hvem går og legger seg klokka åtte, liksom. For en bortkastet kveld.

Hvorfor føles det som et nederlag? Jeg møter meg selv i døra. Der var den igjen – denne tanken om at et verdifullt liv er et produktivt liv. Jeg vet jo det er bullshit. Men tanken dukker ofte opp akkurat når jeg er som aller mest sliten og ikke klarer å gjøre noe. Nettopp da kommer det sånne tåpelige tanker  om at jeg "burde gjøre noe fornuftig, noe produktivt".

Men hvem har sagt at det å finne senga tidlig ikke er produktivt? Vi vet jo at det er fornuftig å gå tidlig til sengs og få nok søvn. Men når vi har stått på pinne hele dagen for andre, føles det som et nederlag å bare gå og legge seg. Jeg vil gjøre noe, utrette noe, få noe gjort som bare er for meg.

De som elsker å sove, synes kanskje dette er latterlig. Men hvis du er som meg, med en type A-personlighet som bomstrer opp når jeg har lite krefter og mye å gjøre, blir søvn fort et nødvendig onde.

Den største feilen utslitte mennesker begår, er å plassere søvn og hvile i kategorien uproduktivitet. 
Men søvn og hvile er skjulte superkrefter i produktivitetens verden. Dette er superkreftene som ligger bak den mest effektive produktiviteten, den som kommer fra et overskudd.

Den andre feilen er å tenke på søvn og hvile som noe mislykket, som en ikke-handling, som noe dårligere enn hva som helst annet man kan gjøre i huset ellers. Å legge seg tidlig har dårlige kår.

Alt dette tenkte jeg på den kvelden. Og så slo det meg: Egentlig sier jeg nei takk til det som faktisk er ren luksus. For en deilig følelse å kunne hvile akkurat når man har mest behov for det! Når hjernen er frityrstekt og kroppen utkjørt, når beslutningsevnen er utmattet for lenge siden, da tyr vi til autopilot og hjernedøde ting. TV, mobilsurfing, trøstespising. På mitt verste legger jeg meg til og med langt etter leggetid, enten fordi jeg ikke orker å gå og legge meg, eller ikke har lyst til å avslutte dagen når jeg endelig har den for meg selv. Avslutter jeg dagen nå, har den vært mislykket. Jeg var for sliten til å være til noen nytte.

Men å finne senga i tide er en magisk luksus i hverdagen. Det er alle småbarnsforeldres skjulte hevn. Jeg er like fullt meg, selv om jeg går og legger meg. Å krype opp i senga tidig kan være noe av det beste som finnes, spesielt hvis man gjør det til et rituale og gir næring til sansene: myk dyne, varm te, kanskje en fotmassasje, en tjukk bok, litt musikk. Sjokolade før tannpussen? Ikke si det til noen. Strekke seg ut så lang en er. Vite at her kan en ligge og late seg som en doven katt de neste åtte, ni, ti? timene.

Og så er vi uthvilte og inspirerte til en ny dag morgenen etter.


– Kathrine

Kommentarer