Om å skrive bok

Green Chameleon / Unsplash 

"Jeg vil bli forfatter når jeg blir stor", sa jeg da jeg var liten. "Jeg skal aldri bli forfatter", sa jeg i voksen alder, som forlagsredaktør med intim kjennskap til hvor tøft det faktisk kan være for et menneske å skrive en bok. Ikke bare skrive den – tygge på formuleringer, spisse budskapet, få på papiret det som er i hodet, utlevere sin sårbarhet, forholde seg til tidspress og vanskelige tilbakemeldinger og være villig til å gjøre den innsatsen som kreves for at mange folk faktisk skal kjøpe og lese boka – ikke bare tanta di og naboen.

Men jeg er her likevel, med forfatterstipend i lomma og en klar tanke om en fysisk bok. Et førsteutkast som to mennesker allerede har sett på og røsket løs på. Et snart ferdig andreutkast klart til forlag. En lang prosess med å klippe og lime, skrive og kutte, flytte og slette. Tenke, gruble og gå ut av komfortsonen, for jeg skriver jo om mine egne erfaringer, og det jeg erfarer er ikke alltid pent. Og så skal det stå der på trykk og tåle tidens tann og menneskers mening.

Underveis blir jeg gravid på ny. Og kvalm. Og delvis sykmeldt. Jeg rapporterer inn hvor treigt det går til NFFO, og får det godkjent. Jeg sjonglerer livet: jobb, barn, sykmelding, graviditet. Av og til føles det håpløst. Kan ikke noen andre skrive denne boken?
Men sakte og sikkert vokser det fram et manus som jeg kan stå inne for, som kan stå på egne bein, som kan bli en bok det går an å la seg berøre av. En bok jeg er stolt av, som jeg vet vil gjøre godt. Og innimellom kjenner jeg på ren skriveglede, og takknemlighet over at jeg får lov til å gjøre dette.

"Når kommer boka?" er det mange som spør. Jeg tror og håper det blir våren 2020. Det er målet. Når man er midt i hektiske vårdager og ferien føles litt for langt unna, da utgis boka mi om å leve sakte, som et pust av ro og sjelefred. Et hvileskjær i hverdagen.


– Kathrine