Lyst versus må

 

Jeg blir ofte litt svar skyldig når noen ber meg komme med en definisjon på hva det vil si å leve sakte liv. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare, men fordi det føles så personlig. Jeg har funnet min definisjon som passer meg og mine preferanser, det betyr ikke at det vil være like treffende for andre. Og det siste jeg vil, er å modellere et slags ideal andre skal leve opp til. Det i seg selv går på tvers av det jeg tenker sakte liv innebærer.

Jeg har ofte sagt at det handler om å gå så sakte gjennom livet at man til enhver tid er i kontakt med egne følelser og behov. Det er i hvert fall målet, om ikke alltid realitetene.

Det handler om å stille spørsmål som: Hvordan har jeg det nå? Hva trenger jeg nå? Hvordan kan jeg ta vare på meg selv – og de rundt meg? Og deretter ta valg som skaper rom for å foreta nødvendige justeringer.

Uttrykket "det sakte liv" har jeg valgt fordi det treffer meg best – tempoet i hverdagen er noe av det jeg både har hatt størst utfordring med, og også det som har gitt meg mest når jeg har klart å endre rytmen. Det kunne like gjerne kalles å leve enklere, eller minimalisme. Når jeg tenker på det å leve saktere, tenker jeg på å rydde opp og forenkle – timeplanen, rutiner, ansvar, følelser, bagasje, idealer, prestasjoner. 

Vi i den vestlige verden lever i et samfunn der prestasjonskravene er svært høye. Vi har alle muligheter til å lykkes, derfor *bør* vi også gjøre det. På jobb, på interiørfronten, med barneoppdragelsen, i fritidsaktiviteter, med utseendet, relasjoner, livsstil og økonomi. Vi skal være alt og litt til.
Og det gjør mange av oss svært slitne. Lengselen etter hvile blir stor. Deri ligger sakte liv for meg.

Hvordan har jeg lyst å leve livet? Hva har jeg lyst å bruke tid på? Hva må jeg bare akseptere, og hva kan jeg gjøre noe med? 

De fleste av oss lever i en hverdag full av ting vi må. Vi må for eksempel jobbe for å tjene penger til å betale regninger. Når en våger å ta et ærlig avstandsblikk på livet, er det mange som skulle ønske at de kunne bruke mer tid på det de har lyst til å gjøre, og mindre tid på det de må gjøre. For meg er det å leve sakte liv. Det er ønsket om å skifte tempo i hverdagen, fra en fullpakket hverdag der alt skal rekkes over, til prioriteringer der man kanskje ikke rekker over "alt" (hva nå det er), men der man lever livet i et tempo der følelser og det indre liv klarer å henge med. Der vektskålen i hverdagen tipper mer mot den siden som handler om alt vi har lyst til å gjøre.

Der vi bruker såpass mye tid på det som gir oss energi, at det gir oss krefter til å stå i det vi ikke kan velge bort.

Da jeg ble utbrent, gikk jeg mange runder med meg selv om denne balansen mellom ting man må og ting man har lyst til. Jeg hadde lyst til å ha en hverdag der jeg hadde tid til å bake brød, lese en bok, lære meg å strikke, hvile middag. Jeg hadde lyst til å lære meg å dyrke grønnsaker, og jeg hadde lyst til å prioritere tid på noe av det jeg elsker, som for eksempel å tegne og male. Jeg hadde lyst til å kunne ha muligheten til å hvile på sofaen etter jobb hvis det hadde vært en ekstra hektisk eller tung arbeidsdag. Jeg hadde lyst til å kunne ha overskudd til å være der for andre. 

Jeg kommer til å skrive mye om hva jeg legger i det å leve sakte liv her på denne bloggen, men det er én ting jeg vil du skal vite: Det handler ikke om ting du må gjøre for å forbedre deg selv. Det handler ikke om å legge ekstra punkter til gjørelisten, og det handler i hvert fall ikke om å bli som meg. Det handler om å bli den du er skapt til å være. Jeg kan bare skrive om de tingene jeg har oppdaget og som jeg brenner for, og jeg håper at du i det kan finne inspirasjon til å gå din egen vei.

For å kunne lytte til hva vi egentlig vil med dette livet, hvordan vi egentlig vil at hverdagen skal se ut, og hva som, når det kommer til stykket, faktisk er viktigst for oss, er vi nødt til å senke tempoet.


Hva har du lyst til å gjøre?