Nelson Mandelas tale

Skrevet av Marianne Williamson. Gjort kjent av Nelson Mandela, i hans  tiltredelsestale som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.

“Din dypeste frykt er ikke

din utilstrekkelighet.

Din dypeste frykt er at

du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger

å tro at jeg er briljant, strålende

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,

som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,

vil din tilstedeværelse

frigjøre andre.”

Menneske mellom ondt og godt

Søndag for to uker siden hørte jeg en preken som tok utgangspunkt i Marianne Williamsons ord og Mandelas tale. Ordene inspirerte meg til å prøve å skrive noe selv, om menneskets storhet.

Mennesket lite og Gud stor, det er ikke hele fortellingen. Vi ligner på Gud. Det er lett å glemme. Det onde får oss til å rakke ned på oss selv og på andre, glemme hvem vi egentlig er og hvor vi kommer fra. Det onde drar oss bort fra vår hensikt og bort fra Gud– det onde skyr ingen midler – krymper oss og gjør oss små.

Mennesket er alltid mer enn det du ser. Vi forstørres – vi strekker  oss utover oss selv i alle retninger, mot Gud. Mennesket transcenderer seg selv – vi er ikke små. Vi er store og Han er alltid større.

Mennesket påvirkes av ondt og av godt. Spriker, men blir fanget opp av nåde og vi blir båret. Mennesket er skapende selv om det også bryter ned. I slekt med Gud, selv når det ikke virker slik. 

Mennesket er aldri bare et menneske – alltid større.

Våg å tro –  vis ansikt – ta imot hjelp  – vær deg selv – vær levende