Det store i det små

Via Pinterest kom jeg over et blogginnlegg om sakte liv, eller slow living, som jeg synes var veldig interessant. Les det gjerne om du ønsker å finne ut mer om hva det vil si å leve sakte! Innlegget finner du her. Det er nok aldri aktuelt for oss å klare oss uten bil (og helt ærlig syns jeg livet er mer praktisk og enklere med en bil). Men jeg synes det var et interessant perspektiv på det å leve sakte, sett gjennom et hypotetisk scenario.

Det å leve sakte liv ser forskjellig ut for oss alle, men en vesentlig del av det handler om å ta tilbake verdien av de små ting, alt det vi er en del av i hverdagen og som vi gjerne tar for gitt. Hos frisøren nylig leste jeg et intervju med Mallika Chopra, datteren til den verdensberømte forfatteren og selvutviklingsguruen Deepak Chopra. Hun følte seg skuffet over seg selv da hun "bare" var en helt vanlig mor, kone, medmenneske og medarbeider, uten å utrette det hun mente kvalifiserte som store ting i livet. Hun beskriver hvordan hun fikk et nytt syn på ting da hun møtte Eckhart Tolle, som overbeviste henne om at storheten finnes også i de små tingene. Når man velger å stanse opp og virkelig være til stede i de tingene vi uansett gjør, dag ut og dag inn, får de rikere verdi. Det "vanlige" livet blir noe ufattelig rikt og stort og enestående, midt i travelhet og smerte, bekymring og motgang.

Det er en filosofi jeg liker veldig godt, og som treffer rett inn i mine verdier om takknemlighet og om Guds skaperverk. Det er stort i seg selv å være menneske. Å leve og puste på denne planeten er en bragd i seg selv. At sommer blir til høst og vinter til vår, er ufattelig stort.

"Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt", står det i Salme 139,14 i Bibelen. Som kristen har jeg blitt foret med tanken om at jeg skal utrette store ting i livet. Jeg er skapt til storhet. Og det stemmer jo. Men det er kanskje ikke alltid den storheten man tenker på. Det er kanskje ikke alltid det å være et kjent ansikt, lansere et revolusjonerende hjelpemiddel, sette mennesker fri fra slaveri, gjøre store oppdagelser og oppfinnelser, gjøre slutt på verdenskriger og motta en nobelpris. Det handler kanskje ikke alltid om å stå på barrikadene, snu døgnet, jobbe i sene nattetimer, bygge stort nettverk, ha femten baller i luften på én gang. Alt dette kan være gode ting. Men helt ærlig – jeg har mer enn nok med å komme meg opp om morgenen.

Jeg kjenner jeg har lyst å ta tilbake de små tingene vi alle er en del av, og gjøre dem store. Det er stort å kunne lage middag for seg selv og andre, som fyller magen og hjertet. Det er stort å kunne være en del av relasjoner, enten som ektefelle, forelder, barn, venn eller kollega. Det er stort å kunne våkne hver morgen til en ny dag. Det er stort å ha en kropp som sier i fra når noe er galt. Det er stort å kunne hvile når man kjenner behov for det. Og hvis du er så heldig at du er en del av de 2 % rikeste i verden (det er du), åpner det seg opp en hel verden av ufattelig rikdom vi møter hver eneste dag, men gjerne tar for gitt.

Dette er ikke ment som en pekefinger, at nå må du skjerpe deg. Hvis du føler det slik, vil jeg si: Unnskyld. Det er nemlig ment mer som en lupe. Se for deg en maurtue, for eksempel. Hva er en maurtue? Det er en haug med kravlende, ekle kryp. Tilsynelatende. Men når du setter lupen foran øyet og bøyer deg ned, da ser du hver enkelt maur tydeligere. Hvordan de samarbeider og kommuniserer med hverandre, hvordan de får jobben gjort, hvordan alt henger sammen i en vidunderlig struktur som er prikk lik og likevel helt annerledes i hver eneste maurtue på hele jordkloden. Og så tar du lupen bort, og ser at haugen som maurene er en del av, som maurene utgjør, har de skapt selv. Jeg får lyst å skrive med store bokstaver: DE HAR LAGET DEN SELV.

Slik er livet også. Det ufattelig store i det små, det ubetydelige. Det finnes i ditt liv. Akkurat nå, der du sitter og leser. Ser du hva du er en del av?

– Kathrine