En liten oppklaring

 

"Men du som lever så sakte, du er vel ikke stressa?"

"Hæ? Er du sykmeldt? Men lever ikke du sånn sakte liv?"

"Jeg trodde du bare drakk te og tok livet med ro."

Jeg blir stadig overrasket når jeg møter folk som oppriktig tror at jeg alltid vandrer rundt i en salig boble av tilfredshet, sjelefred og balanse, fordi jeg er tilhenger av å leve det sakte liv. Det er behov for en oppklaring.

Det er faktisk behov for å påpeke det motsatte: Nei, jeg lever ikke i en boble av tilfredshet og ro. Faktisk er det slik at nettopp fordi livet tidvis kan være hektisk og krevende, er behovet for å leve hverdagen saktere, desto større. I livet møter vi utfordringer, kriser, problemer og alvor, uansett hvor mye vi helgarderer oss, tar forhåndsregler og gode valg. Livet er livet.

Og nettopp fordi livet er slik, har jeg dette behovet for i hvert fall å forsøke å ta ting med ro. Velge å hvile når kroppen sier at den er sliten. Si nei til ting jeg kan si nei til, og ja til ting jeg har lyst å si ja til. Senke tempoet i hverdagen, lytte til signaler, kjenne etter. Puste med magen. Nyte de små tingene, være takknemlig for alt, sette pris på de enkle ting. Alt det som for meg oppsummerer sakte liv.

Jeg er sykmeldt for tiden. Der noen avslutter 2016 med brask og bram, tusler jeg rundt hjemme i joggebuksa og prøver å sortere tanker.

Noen ganger er livet et godstog. Det bråker, det er tempo, det er utenfor ens kontroll. Det er brutalt. Og hva er best da? Løpe med, eller senke ned?

Jeg har lært at selv om jeg ønsker å leve sakte liv, er det ikke sikkert livet ønsker å dilte med i samme tempo. Og det er kanskje mer enn noe annet en oppmuntring til andre som skulle ønske livet var mer preget av tilfredshet, sjelefred og balanse: Sakte liv er det som skjer midt i alt, uansett alt. Det er ingen forutsetning å "få på plass ting" først. Den tekoppen kan nytes selv om livet er kaos. Den tekoppen må nytes nettopp fordi livet er kaos.

Og så skal jeg innrømme en annen ting: Fytti så skummelt det er å være sykmeldt. Da er man sårbar. Da skulle man ønske at livet var annerledes. Jeg tror de fleste som har vært sykmeldt i kortere eller lengre tid, kjenner seg igjen. 

Jeg vet ikke hvordan livet blir, hvilke utfordringer vi møter. Jeg kan ikke spå fremtiden. Men jeg kan være min egen beste venn i det øyeblikket jeg har her og nå, som er den eneste tiden jeg har. Så nyter jeg tekoppen min og velger å se på det godstoget som passerer, i visshet om at det virkelig er, som det står i Bibelen, en tid for alt.


– Kathrine