Sammenligning

Thom Holmes via Unsplah

Fra tid til annen kommer jeg over velmente råd om at vi må slutte å sammenligne oss. Jeg har selv kommet med slike råd, mer enn én gang.

Jeg må innrømme at jeg sammenligner meg med andre. Spesielt når jeg opplever at andre får til ting jeg ikke får til. Jeg glemmer lett hva jeg selv er god på og ser bare det andre kan. For meg handler denne misunnelsen sjelden om materielle goder, det er jeg ikke særlig opptatt av.

Det er ikke er meningen at vi skal være gode på det alle andre er gode på. En trenger ikke være flink til alt mulig. Vi har noen såkalte multitalenter iblant oss, det virker som de er gode på det meste, og det kan være irriterende. Det får så være. De fleste av oss er ikke multitalenter, og det er helt greit. Vi kan være takknemlige for evnene vi har, enten vi syns de eller få eller mange.

Vi har lett for å komme til kort når vi sammenligner oss med multitalentene. Men en nyervervet takknemlig innstilling kan utvide hjertet vårt for de folka som i utgangspunktet irriterte oss, de som kan alt. Kan jeg oppriktig tenke: "så flott at andre er gode på ting som jeg ikke får til", da har jeg kommet et langt stykke på vei. Å bli oppriktig glad på andres vegne, det hadde vært deilig det.

Er det sant at vi må slutte å sammenligne oss? Er det i hele tatt mulig å slutte å sammenligne seg med andre?

Jeg har forsøkt å etterleve "budet": Du skal ikke sammenligne deg med andre. Gang på gang har jeg blitt minnet på min egen natur – det er som et bud jeg ikke klarer å etterleve. Jeg klarer ikke la være. Jeg er en notorisk sammenligner.

Ønsker jo å holde "budet", men jeg klarer det ikke. Og jeg vet at jeg burde, for når jeg sammenligner meg med andre enten hoverer jeg og synes jeg er bedre enn dem, eller jeg krymper fordi jeg anser de andre bedre enn meg selv.

Mens jeg skriver dette blogginnlegget, skjer akkurat det jeg skriver om. Jeg sammenligner meg og kjenner på misunnelse. Noen har delt et innlegg av en skribent jeg kjenner på sosiale medier. Helt umiddelbart kommer følelsen av misunnelse, før jeg rekker å rasjonalisere med at det er bra at hun er flink og at hun får det til. Jeg trykker "liker", selv om jeg ikke har lest det, for jeg vet det hun skriver er bra. Hun skriver alltid bra. Irriterende bra.

Det er umulig for oss mennesker å ikke sammenligne seg med andre. Vi kan ikke skru av sammenligningen, men kan gi misunnelsen real motstand med takknemlighet. Gjentar vi øvelsen, kan den bli en vane, og vil utvide hjertet, endre tankebaner og skape større raushet i møte med dem vi sammenligner oss med – både de vi tenker vi er bedre enn og de vi tenker vi er verre enn.

Vi er lagd for å speile oss i andre, det er slik vi blir til. Jeg sammenligner meg, jeg speiler meg. Gud skapte oss til sammenligning, og vi skapes av livets hermelek. For det er i møte med andre vi blir til.

Vi sammenligner oss fordi det er menneskelig. Det er altså ikke noe vi bare kan skru av. Så hva skal vi gjøre?

Isteden for bruke krefter på å bekjempe sammenligning, kan vi heller øve oss i selvaksept og takknemlighet for mangfold, takknemlighet over hvem vi er og hva vi har, å være bevisst våre verdier i møte med andre, og være festet i dem, fordi vi vet hvem vi er.

Vi kan ikke skru av sammenligning. Men måten vi ser på oss selv, påvirker hvordan vi ser på andre og hva sammenligningen fører med seg: misunnelse og krymping eller takknemlighet og vekst.

Det er ikke sammenligningen som er problemet. Synden er misunnelsen, og at vi glemmer hvem vi er.