Helt stille

Bortsett fra vår egen jord, er verdensrommet helt stille. Vi mennesker jages nærmest konstant av lyd og synsinntrykk. Støyen gjør oss psyke og samfunnet betaler en skyhøy pris. Hva om stillheten er et vidundermiddel – kan stillheten redde oss?

Lyden vi lever i, gleder og plager oss, og vi blir stadig mer støyende. Lyden blir ikke nødvendigvis høyere, men det blir stadig mer å fordøye både for øre og for øye. Det har teknologien sørget for. Det er alltid noe som skjer – alltid støy. Vi krympes innvendig; sakte og uten å merke det, mister vi oss selv i støyen. Det er stillheten vi trenger, men det er stillheten vi skyr. Stillheten blekner i møte med alt som piper, blinker og roterer og kaprer vår oppmerksomhet. Harmoni og taushet er til for særinger, de som driver med rare øvelser med rare navn.

Hvorfor har vi denne ambivalensen og iboende motstanden? Jeg skulle ønske det var like stille i mitt liv, som ute i verdensrommet – men er usikker om jeg vil holde ut. Vi sier at vi vil ha stillhet, men vil vi det? Stillheten er ikke trendy eller spennende, den er kun for gamle mennesker som klager på støy. Når vi blir gamle, kan vi leve sakte og være stille.

Den gode stillheten

Stillhetens utydelige terreng skremmer oss. For hva møter oss der inne? Frykt ikke og vær tålmodig, for i stillheten kan du virkelig finne skattene. Stillheten gir deg mulighet til å lytte – til å høre mer enn hjertedunk og åndedrett. Til å lytte innover, mot dypet av deg selv.

Stillhet er ikke fravær, det er nærvær av det du mistet i bråket. I stillheten finner du igjen det støyen stjal. Der finner du et mystisk nærvær – tør du gå inn og dykke ned? I stillheten får vårt indre oksygen og vi kommer i kontakt med oss selv. Den indre linsen blir justert og vi ser klarere vårt eget indre bilde, den vi er skapt til å være.

Jeg er stille når jeg skriver, jeg øser fra et overskudd av tanker som ligger og skvulper i hjernen og følelsene som sitter i kroppen. Det kjennes godt å skrive, og jeg tenker klarere når jeg får tankene ned på papir, når jeg får plassert det jeg føler. Når jeg skriver, trener jeg på stillheten, men jeg er ikke helt stille, bare nesten. Klarer jeg å bli helt stille og kan tankene mine bli helt rolige?

Pusten kan hjelpe deg inn i stillheten, la den bli ditt anker – kan vi klare ett eller ti minutter til dagen, eller kanskje fem, 20 minutter etter hvert? Hva om vi var mange som var stille daglig, kunne vi prøvd det ut og skapt en stille bevegelse?

Vi har en iboende motstand mot stillhet. Når vi prøver å være helt stille, flyr tankene hit og dit. Det er som å slå på et støvete teppe, tankene hopper over alt, som støvkorn. Det går over og etterhvert legger tankene seg til hvile. Vi får ro.

Stillhet før ord

Hvis alle var stille, hva ville det gjøre med samfunnet vårt, og hva ville det bety for neste generasjon? Kan vi gi stillheten videre, eller forsvinner den med oss? Vil den bli helt glemt eller forbeholdt de få som mestrer dens kunst?

Stillheten rommer vårt indre på en måte ord ikke klarer, ordene kommer haltende etter. Det oppstår en spenning i stillhetens rom mellom den vi tror vi er og den vi er skapt til å være, mellom grunne og dyp. Tør vi gå inn i stillhetens rom, det er uvant og det er skummelt. Vi vet ikke hva som venter oss der inne. Stillhetens rom gir mulighet til å kjenne etter, og til å bli kjent med oss selv og vårt liv. Det er ikke sikkert vi liker det vi finner og det kan være ubehagelig, allikevel vil stillhet over tid gjøre godt. Livet blir rikere og selvbevisstheten større, når vi er stille.

Stillheten tvinger oss forsiktig til å møte oss selv. Den hjelper oss til å starte sorteringen av det som tilhører oss. Alvoret i det vi møter kan være stort, og for enkelte kan stillheten oppleves voldsom. Noen tåler mye og andre tåler lite stillhet om gangen, men etter hvert vil vi alle klare mer.

Spør en du har tillit til, si: "Jeg skal øve meg på stillhet. Kan du være der for meg"? Denne personen kan være en nær venn eller familie. Det kan også være en sjelesørger, veileder eller terapeut.

Innsiden vokser når vi er stille

Over tid blir man vant til stillhet, tankene roer seg og klarner. Det lille kreative rommet inni deg vokser når du våger stillheten, og du vil kanskje oppdage storhet i deg som du ikke ante fantes. Ditt indre kreative rom kan bli stort som en katedral med refleksjonens gjenklang, med god plass til deg og alle opplevelser, tanker og følelser.

Du trenger ikke forstå stillheten, bare bestem deg for å være stille – den vil gjøre deg godt. Unge og gamle, la oss alle trekke oss tilbake og øve oss på stillhet. Jeg er ikke ekspert, men jeg øver meg og har begynt å ta små steg i stillhetens retning. Hvorfor er stillhet så vanskelig? Er du stille?