Stillhet

Ingen lyd – bare et stille sus.

Hjertets dunking og blodets pumping.

Kroppen føles tung, og litt søvnig.

Jeg puster – altså er jeg.

Stillheten er ikke tom. 

Den er ikke fravær, men nærvær.

Hva er det jeg møter i stillheten?

Jeg møter meg selv og Gud.

Kanskje ser jeg ankeret –

det som holder meg fast.

Stillheten varer kort –

noen ganger litt lenger.

Nå er det ikke stille her lenger.

Men når jeg møter deg, 

er det stille inni meg.

Legger du merke til det?

At jeg har vært stille?

Har jeg en ro og et fast blikk,

som jeg ikke hadde sist?

Puster jeg roligere nå 

– annerledes?

Da kan det hende at jeg har vært stille.

Jeg har satt av tid, mer enn en gang.

Kanskje flere ganger, jeg har funnet en rytme.

Du ser at den gjør meg godt – stillheten.

Kanskje du skulle prøve den.

Du vil ikke like den med en gang 

– men litt etter litt.

Da blir det jeg som ser endring hos deg  

– og kanskje du ser noe annerledes nå.

Stillheten er Guds gave til oss.

Den kan være vanskelig å finne.

Den er lett å glippe.

Stillheten er tilgjengelig – 

enda roligere enn søvnen.

I den finner du fram.

– Hans Eskil