Innadvendte Jesus

Foto: @gebhartyler on Unsplash

Denne kvelden, som så mange andre kvelder, gikk han forbi de samme steinene og under de samme trærne og opp de samme bakkene. I dag hadde det vært en ekstra varm dag, og det føltes som om den varte lenger enn vanlig. Folkemengden hadde blitt værende, og utpå kvelden hadde han kjent at han måtte takke for seg. Han trengte tid alene. Først og fremst trengte han å bare være sammen med sin Far og være seg selv, være Sønn. I hvert fall i noen minutter, for det gikk ikke lang tid før bønnene begynte å dreie seg om det store oppdraget. Det nærmet seg nå. Tiden på jorden nærmet seg slutten, han skulle dø. Han stoppet opp, trakk pusten dypt, så fortsatte han med tunge steg, gradvis oppover.

«Jesus gråt»  er Bibelens korteste vers. Det er lett å glemme. Jesus var en mann med et yrke, med en personlighet, med familie og med et oppdrag som var større enn ham selv. Han var et menneske, og usikker på om han ville klare det han visste lå foran. Det går an å relatere til Jesus – hvis vi ser nøyere etter, er han mer menneskelig enn vi først kanskje fremstiller ham som. Han er som oss. Det fine er at det ikke reduserer hans guddommelighet. Han er fremdeles Gud – samtidig som han er menneske som du og jeg. Noen ganger kan denne menneskeligheten være til større trøst og hjelp enn det guddommelige ved ham, i hvert fall når vi skal lete etter det forbilledlige.

Evangelisten Lukas beskriver at Jesus brukte mye tid alene med sin Far i bønn. Dette er eksempel på introversjon hos Jesus. Han foretrakk ofte å være alene. Det er ikke alltid det vi nødvendigvis trekker frem som det forbilledlige ved Jesus, men det var et viktig trekk ved hans person. Et annet eksempel jeg finner på introversjon hos Jesus, er måten Han bøyer seg ned mot bakken uten å si noe og tegner i sanden, før han svarer anklagerne til kvinnen som ble grepet i hor (se Joh 8). Jeg kan ikke slå fast hvorvidt Jesus var introvert, ekstrovert eller ambivert. Det blir i så fall ren synsing. Men det jeg ser, er at han var et menneske, og at han ikke bare utelukkende har de ekstroverte sidene som vi gjerne fremhever som eksempel til etterfølgelse. Det vi gjerne fremhever, er at det virker som Jesus, i likhet med Paulus, var utrettelig i å møte mennesker. Det virker som om han aldri får nok av å øse ut av sin visdom og godhet i møte med mennesker eller av å være skarenes midtpunkt. Og er han ikke med skarene, så er han sammen med hele gjengen sin på tolv personer. Det kan virke som om han alltid er på og trives i begivenhetenes midtpunkt.

Derfor er det viktig å understreke at Jesus som forbilde rommer også det introverte ved oss mennesker. Som med Paulus er det gjerne høydepunktene vi leser om. Vi leser ikke om at Jesus ligger strak ut alene i en sivåker og slapper av med sosial hangover fra Bergprekenen dagen før. Vi leser heller ikke om da han var alene og studerte skriftruller, eller alle timene og dagene han jobbet alene i verkstedet til faren, i flere år før han startet sitt virke. Men dette blir selvsagt bare spekulasjoner, siden vi ikke kan lese om det i Bibelen. 

- Hans Eskil