Klimaopprør og forvalteransvar

Foto: epa/tt news agency

I dag streiker skoleelever for klima. I 2200 byer fordelt over 120 land skulker ungdommer skolen i protest mot at det er for lite klimahandling fra politikere.

Blant oss som ikke er ungdom, er det ganske mange delte meninger om det. Mange støtter opp om det, noen mener det er tull, og så har du de som havner i en grøft og gjør direkte narr av dem. Hets, latterliggjøring og umynddigjøring ytres parallellt med støtte og heiarop.

Jeg heier på ungdommene. Både fordi vi trenger et sånt engasjement, men også fordi det tross alt er de som skal arve jorda. De har mer de skulle sagt enn oss.

Gjennom hele klimadebatten som har pågått de siste årene, står det steile fronter og mange følelser. Av og til vet jeg ikke helt hva jeg skal mene. Er klimautfordringene menneskeskapt, eller foregår det en naturlig syklus av endring som har skjedd tidligere og som vil skje igjen? Er det meningen at jorda skal gå under, fordi en ny jord skal komme?

Akkurat det siste argument gjør at jeg skjems over å kalle meg kristen – når jeg hører enkelte kristne (de er heldigvis unntaket) som bruker nettopp dette argumentet. Hvem bryr seg hva som skjer med jorden – den er uansett ment å forgå. I et sånt perspektiv er forvalteransvaret ikke-eksisterende. Det er en teologi som er mildt sagt mangelfull.

Jeg heller nok mest mot å tenke at det er vi som har skylda i klimautfordringene. Vårt overforbruk, vår kravstorhet, vårt økende behov for komfort. Våre forventninger om hva som utgjør et godt liv.

Jeg er blitt enda mer sikker på hvor i debatten jeg står, etter at jeg fikk barn. Det er ikke fordi jeg plutselig har alle svarene. Bildet er like komplisert som før. Men når jeg ser på Rose, begynner jeg å tenke: "Hvilket klima kommer hun til å vokse opp i? Kommer biene til å summe om sommeren, vil det være forskjell mellom vår og sommer? Får hun nok mat, vil det finnes jordbruk? Kommer hun til å vokse opp i en jevn uro for ekstremvær og katastrofer? Vil hun oppleve påtvunget flyforbud og krav om vegetarianisme, fordi vi ikke klarte å begrense oss?" Det er ubehagelige spørsmål, og noen vil kanskje synes de er litt vel dystopiske.

Men jeg har landet på en konklusjon: Jeg vil heller ta feil. Jeg vil heller være et godt forbilde for mine barn i forvalterskap og miljøansvar, i den feilaktige troen at det skullle være til noe som helst nytte. Jeg vil heller leve hele livet med et daglig miljøansvar, for mot slutten av livet å oppdage at klimautfordringene slett ikke var  menneskeskapte, men fullstendig naturlige. Heller det, enn å risikere å være bestemor som må leve med anklagene fra mine barn og barnebarn: Du har visst hele tiden hvor dette bar, hva som måtte til, hva du burde ofre og forsake for at det skulle være noe igjen til oss, og så gjorde du ingenting? Hvis du visste hvor det bar, hvorfor gjorde du ikke noe med det?"

Jeg trenger ikke alle svarene for å ta forvalteransvaret mitt på alvor. Så jeg spiser mindre kjøtt. Begrenser flyreiser. Tar på meg en ekstra genser i stedet for å skru opp varmen. Bruker opp maten i stedet for å kaste den. Og heier på alle ungdommene som streiker.


– Kathrine