Om kreativitet

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å male og tegne. Alle barn elsker å tegne kruseduller, strekmenn, skjeve hus og la fantasien få fritt spillerom med tusjer, fargeblyanter og malingskost. På et tidspunkt, rundt i tolvårsalderen, kommer den kritiske sansen inn, og man hater alt man lager. Det er ikke fint nok. Plutselig ser ikke strekmennene ut som konger og dronninger og riddere lenger, men som noen tafatte streker på et ark. Så vi legger tegneinteressen på hylla. Heldigvis finner mange tilbake til skapergleden igjen i voksen alder. Kanskje ikke med pensel og palett, men med noe annet: strikketøy, broderi, kamera, keramikk, musikk, treskjæring, kjøkkenhage, ord og skriverier. Noen gjør karriere av det, andre har det som hobby.

Jeg kan ikke leve uten å skape noe. Men jeg har oppdaget en mekanisme jeg ikke liker.
Jeg blir glad av å tegne og male, men jeg klarer ikke å tegne og male når jeg er travel. Når hverdagen er tung og alt bare drukner i hverdagstralten, er det en ren dørstokkmil å plukke opp pensel og fargeblyant og sette meg ned for å skape noe. Selv om det er noe jeg elsker, og noe som gir meg energi. Og så savner jeg det. Men jeg kan ikke dvele lenge ved savnet, for jeg har ting å gjøre og steder å være.

Kanskje du har det på samme måten?

Å skape kunst, i bred forstand, føles som sløs med tid i en hektisk hverdag. Det vi skal bruke vårt begrensede overskudd på, bør være produktivt og lede til noe konkret. Trene, for eksempel. Husarbeid. Frivillig verv. Barneoppdragelse. Hjemmelaget brød. Sammenbrettede klær. En tommere innboks.

Grunnen til at det er så vanskelig å være kreativ når jeg er sliten, er fordi jeg knytter det så altfor lett an til nettopp dette: produktivitet. Det må lede til noe. Det må være verdt tiden min.  Jeg må sitte igjen med et produkt som forsvarer tiden jeg har brukt på det.
Slik kveles kreativiteten.

Og det går noe ekstremt verdifullt tapt på veien: å skape for skapergledens skyld. Ikke fordi det skal bli til noe det går an å henge på veggen, gi bort i gave, selge for penger eller kjenne seg stolt over, men fordi opplevelsen det er å konsentrere seg uforstyrret om å bruke evnene sine på noe, har en høy verdi i seg selv. Det øker livskvaliteten nesten i samme kategori som den gode samtalen med et menneske jeg liker godt.

Hva elsket du å gjøre da du var barn? Vi voksne har glemt å leke. Og kanskje er det akkurat det jeg ønsker meg mer av i det kreative: Mer lek, mindre alvor.

Hvis du er en av dem som har lyst til å skape noe, men forhindres av en dominerende, indre kritisk sans (jeg er ikke god nok), eller ikke klarer å forsvare mangelen på produktivitet (jeg bør heller gjøre det eller det eller det), har jeg en liten oppfordring. Den går i høyeste grad til meg selv også:

Gjør det likevel. Bare sett i gang. Tegn en strek, lag en strofe, plukk opp instrumentet. Sett frem malerskrin, kjøp inn garn, frøposer, materialer. Begynn å klipp. Kapp en lengde. Rør sammen en masse. Kjøp en billig notatbok. Finn frem kamera. Sett av tid. Begynn et sted, samme hvor, men bare gjør det. Drit i resultatet. Det er opplevelsen som er målet, ikke et ferdig produkt.

Det er to ting jeg tror på:
1. Alle mennesker er kreative
2. Vi er skapt av en Skaper til å skape

Så jeg plukker opp pensel og åpner et par tuber med maling, maler noen strøk og ser litt på fargene, går inn i prosessen og kjenner på hvor godt det er å være kreativ, hvor inspirerende det er. Det er verdt hvert eneste minutt. Jeg lærer meg å leke.

– Kathrine