70 000 favners dyp

Når en er blitt brent av tro, mister man en stor del av livet. En kan finne den igjen hvis en leter – og det gjorde hun. 

”Det går bra med meg og jeg vil snakke om det”, sier hun bestemt. Hvordan kan hun ha det så bra med seg selv? Så uforskammet bra. Hvordan klarer hun å være så til stede – å gi til andre, hun som ble forbrent. 

Om å ikke gi opp 

På dypet av hennes sjelsliv fantes hun alltid, den hun var skapt til å være. For å finne seg selv, må hun lete og modig dukke ned. Bare der finner hun hvem hun er. Hun dukker ned når hun snakker sant om livet – men ærlighet er krevende, den tar tid og må læres. 

Hun ser etter perlene og skattene, i håp om at de finnes, at de ikke er brent bort – bare gjemt og glemt. De finnes på andre steder enn hun trodde. Bak brannsår, skader og aske. 

Hun makter ikke å ta tak i eget liv, men ber frimodig: ”Bli med meg ned og opp igjen; til de 70 000 favners dyp og tilbake. Jeg vil ikke gjemme meg lenger, men vise ansikt og trosse skammen. Vise hele meg fram for deg og for mennesker. Jeg frykter ikke, for Du er med meg; bak meg, ved siden av meg, over og under meg. Du viser meg vei, ikke skammens vei – men frelsens vei”.

Det krever mot å trosse dypet. Tro er ikke prestasjon, men å legge seg over og med hele sin tyngde stupe, og i dyp tillit la seg synke for å bli tatt imot. Troen overskrider grenser og strekker seg ut – over i Gud, Han som alltid er større.

Jesus er der, der nede, i alle lag av forbrenthet, skader, sår og aske. Kristus – feier, brannmann, terapeut. 

Ikke bitter, ikke brent

Hun er ikke bitter, ikke lenger brent. Hun er blitt ny – den hun egentlig er.

Det var et langsomt mirakel. Veien dit var tung, men flere godt trente vandrere gikk sammen med henne. Kaos ble til kosmos, når hun greide å sortere hva som var fra mennesker og hva som var fra Gud. Først da kjente hun en dyp overbevisning: ”Gud har skapt meg til å være meg, jeg trenger ikke være noen andre, jeg er mer enn god nok”. Hennes medvandrere hjalp henne til å se om igjen – og til å bli sett med Guds kjærlige blikk, til å nådig respektere seg selv og andre, uansett hva som hadde skjedd. 

For det er ikke maktmennesker som skal definere henne, hun er ikke et offer. Hun er den egentlig sterke, den som har kjempet og overlevd, og som har kommet inn i hvilen. Hennes sår er leget, det er bare arr igjen. Skammen er borte og hun føler seg fri. Det er dette som er å være korsfestet med Kristus – å bli ny. Hun sier: “Jeg er Hans og Han er min”.