Lørdag i hagen

I dag var det skikkelig finvær, og det måtte utnyttes og nytes. Vi tilbrakte ettermiddagen i hagen. Jeg tok runden i blomsterbed og sanket sukkererter og tomater, mens Hans Eskil klippet plenen, som er hans faste jobb. Vi deler stort sett på husarbeidet, men to ting deles aldri: Han tar plenen, jeg skifter sengetøy (han mener at hvis det finnes et helvete, er kontinuerlig dynetrekkskifting en sentral del av livet der nede).

Vi har et plommetre, som så vidt har begynt å få moden frukt. Det er av det sene slaget, så den store plommehøstingen skjer ikke før langt uti september.

"Se, Hans Eskil! Ei bie!"

Digg komposthaug

Derimot hadde vi tre kilo plommer fra svigers som måtte bli til syltetøy før det var for sent. Jeg var ikke spesielt glad i plommesyltetøy før jeg begynte å lage det selv. Det smaker så sykt godt! Det beste av alt er at det er helt fritt for tilsetningssstoffer, og man velger sukkermengden selv. Det er litt jobb når det står på, men lykkefølelsen som kommer når vi spiser hjemmelaget plommesyltetøy til frokost midtvinters, gjør det verdt det og vel så det.

Jeg synes det er fint å utnytte naturens matkammer, når og hvis det er tilgjengelig. Hver sommer de siste tre årene har jeg laget et årsforbruk av syltetøy, og har man først fått smaken på hjemmelaget, er det veldig kjipt å kjøpe ferdig i butikken. 

De små frøene er chiafrø! De gjør syltetøyet tykkere uten å sette smak.

Jeg føler jeg føyer meg inn i rekken av mange generasjoners mødre når jeg rører i syltetøyet og koker glass, iført forkle. Det er noe ekte og trygt ved det. Og så er det noe verdifullt ved det å ta seg tid til å gjøre ting ordentlig. Det letteste hadde helt klart vært å bare kjøpt ferdig syltetøy i butikken. Men det gjør noe med meg, å bruke tid på ting. Jeg ser ikke på klokka. Arbeidet får ta den tiden det tar. Og belønningen er hylla full av syltetøy som man har laget helt selv.